Fvennen, 11-12-2001,Debatt-1

Søgne kommune  på båttur?
 
I 1996 fremmet representanten Oskar Lohne en interpellasjon i Søgne kommunestyre der han spurte om Søgne kommune var villig til å forbedre allmennhetens adkomstmulighet til Monsøya med egen båt og hvordan dette eventuelt kunne realiseres.
Dette spørsmålet har hele tiden svevet i bakgrunnen etter at Søgne kommune satte i gang arbeidet med en reguleringsplan for Ny-Hellesund 8.10.97. 

Ny-Hellesund bærer ikke navnet sitt uten grunn. Mesteparten av bebyggelsen ligger rundt Sundet. Dette området er foreslått regulert til antikvarisk spesialområde. Her var det butikk, tollbod, gjestgiveri, skole, og her er det kystbebyggelse i tradisjonell sørlandssmil. Her er også Olavssundet, Havbukta, kystfortet og andre kjente attraksjoner. En skulle anta at besøkende til Ny-Hellesund drar dit nettopp for å se dette. Svaberg er der nok av på andre øyer og holmer.

Hva gjør så kommunen? Innledningsvis gjorde de det eneste fornuftige. De arbeidet ut fra den forutsetning at det måtte være hensiktsmessig med en offentlig tilgjengelig brygge i Sundet. De «arbeidet aktivt for å få til avtaler med grunneiere som kunne løse forholdet.» - «dog uten å lykkes».  Tolletaten eier over hundre meter brygge i tilknytning til den gamle tollboden, som nå brukes som feriebolig for tolletaten. Denne bryggen ligger i forlengelsen av den offentlige bryggen der rutebåten legger til. Derfor skrev administrasjonen både til Ertzeid (som har bryggeplass i Sundet) og tolletaten «for å sondere mulighetene for flere båtplasser i tilknytning til den kommunale bryggen, også her uten å lykkes. Som en konsekvens av dette har man vurdert Springdansområdet. (for å) gi tilgang til den rike kulturhistorien på øya.»

Logikken - eller den manglende logikken - her er: Hvis en ikke kan finne en perfekt løsning på et problem, velger en løsning som er så lite ideell som mulig. Springdansområdet ligger nemlig helt på den andre siden av øya. Det er et godt stykke å gå over øya i til dels kupert terreng. For å forfølge tankegangen vil jeg herved foreslå for Søgne kommune at de flytter parkeringsplassen sin fra Tangvall til Lunde. Det er omtrent samme gåavstand, og mye finere vei.
Det som er graverende med denne saken, er at Springdansområdet er blitt en hellig ku. Selv om plasseringen er den dårligst mulige i forhold til hensikten med reguleringen, kjøres dette reguleringsforslaget fram som en hovedsak uten tanke på hva som var hensikten med reguleringen - nemlig å gi allmennhenten adkomst til de kulturelt interessante delene av Ny-Hellesund.

Omtrent 1/3 av arealet i Ny-Hellesund er allerede regulert til friområde. Det samme gjelder flere øyer rundt (Indre Hellersøy, Skarvøya, Langøya og Hundsøya.) Det er derfor store områder å bade og sole på. Det er ikke mangel på steder der allmennheten kan gå i land. Det samme gjelder faktisk allerede i Springdans/Kjelkevikområdet. Som de kommunale myndigheter burde vite, er det to lover som regulerer bruken her. Det er Strandsoneloven og Friluftsloven.
Dette området fungerer allerede som et friområde, og blir allerede flittig brukt av båtfolk. 
Her er vi ved et hovedpoeng: Svært mange båtturister trekker til områder som Olavssundet der det er brygger og bekvemmeligheter. De ønsker å være på steder der det er masse folk og mye sosial aktivitet. Den samme tendensen kan en se på andre opparbeidede områder i Søgne. Det er vel og bra. Men der finnes også en annen type mennesker som synes en av hensiktene med å komme ut i skjærgården er å nyte uberørt natur og ankre opp litt utenfor de store valfartsplassene. Skal ikke denne type allmennhet også ha steder å dra?  Slik fungerer nettopp Springdansområdet i dag. De som legger til der i stedet for i Olavssundet, gjør det fordi de synes dette stedet har kvaliteter som friområdet i Olavssundet mangler. Ved å anlegge brygger og toaletter, forsvinner nettopp disse kvalitetene. Er ikke dette miljøvern på høyeste plan? Ønsker vi ikke å bevare uberørt natur?

En annen betenkelighet ved reguleringen ligger på det kulturhistoriske plan. Som allerede nevnt er området rundt Sundet foreslått regulert til antikvarisk spesialområde. Bortsett fra et par mindre områder for fritidsboliger, er resten av Monsøya regulert til kulturlandskapsområde. Min oldefar, Nils Møll, bygde opp gården Myra for over hundre år siden. Han laget grøfter, bygget steinbrygger, steingjerder og forskjellige uthus i tillegg til våningshuset.  Denne eiendommen utgjør en stor del av kulturlandsskapsområdet. Dette er bra, og er en honnør til hans og hans etterkommeres arbeid. Dessverre ser vi nok en gang hvordan kommunen ikke klarer å være konsekvent. Fram til gården ble fraflyttet i 1963 var levebrødet jordbruk og fiske. I moderne terminologi heter det at de var fiskerbønder. Næringsvirksomheten tilknyttet fisket fant sted på de deler av eiendommen som er foreslått regulert til friområde.
Er det ikke inkonsekvent å skulle være kulturelt korrekt ved å skulle bevare kulturarven i Ny-Hellesund samtidig som halvparten av arven neglisjeres? Kan ikke dette beskrives som opportunisme? Der de fortøyde fiskeskøyter, skal det nå bygges brygge for seilbåter - selv om det allerede er fullt ut mulig å benytte de eksisterende boltene. En kan tenke seg skjebnen til steinmoloene som ble brukt bl.a. til å tørke garn på. 
Til og med Anne Brattås Steen, Jordbrukssjef i Søgne, skrev 15.8.00 følgende i brev til Søgne kommune: » Ved Landbruksavdelingen går en imot planlagt offentlig friområde mellom Kjelkevika og Vragevika. En ønsker også at det skal være kulturlandskapsområde.»

I de fleste sammenhenger er jordsbruksjefens ord lov i reguleringssammenhenger. Hvorfor blir ikke jordbrukssjefen tatt på alvor her i denne saken? Det er tragisk at kommunen har definert at reguleringsarbeidet med Ny-Hellesund og eventuelle forhandlinger med tolletaten er to ulike saker. Jeg mener det helt opplagt er to sider av samme sak. Hvis de vil sikre offentligheten adgang til attraksjonene på øya, er tollvesenets brygge det opplagte førstevalg. Da faller hele begrunnelsen for å gjøre Springdansen om til friområde bort. Og når området først er blitt bebygget med stier, brygger og toaletter, er det for sent å fjerne dem - og da er allerede de kulturhistoriske hensyn blitt skjøvet til side.
Nå bør Søgne kommune kjenne sin besøkelsestid. Dette er en enestående anledning til å profilere seg som en kommune som sikrer allmennheten rett til uberørt natur - også i skjærgården, og som en kommune som tar den kulturhistoriske arven på alvor!

Kirsten Møll Bergen